Faste

Vi er vant til å be med hode og hjerte. I faste inviteres vi til å be med kroppen.

FASTE ER EN NATURLIG DEL AV LIVET MED GUD. I Matteus 6, 5-6 kan vi lese hvordan Jesus lærer vennene sine om bønn. «Dere skal ikke be slik..., men dere skal be slik..»

Senere i samme kapittel (6, 16-17) underviser han om faste. Med samme pedagogikk beskriver han først hvordan disiplene ikke skal faste, før han lærer dem hvordan de skal faste.

Jesu undervisning viser oss at både bønn og faste er naturlige deler av et liv i fellesskap med ham. På samme måte som Gud forventer at vi ber til ham, så forventer han at vi faster. Avsnittet om faste (Matteus 6) innlededes også med setningen: «Når dere faster..»

Selv om kirkeåret som Den norske kirke følger har en fastetid før påske, har faste i stadig flere sine øyne blitt en øvelse for spesielt interesserte.

Men om vi tar et blikk på kirkehistorien så ser vi at det fra kirkens første generasjon og helt frem til 1800-tallet var en forventning om at alle kristne fastet.

Som et eksempel så vet vi at John Wesley, som grunnla Metodistbevegelsen, nektet å ordinere noen til tjeneste som ikke fastet onsdager og fredager.

HVORFOR SKAL JEG FASTE? Det finnes mange gode grunner til å faste. Mange vil snakke om faste som en tid for å stilne sinnet, for å stille sitt indre fokus skarpere og for å sette av mer tid til tilbedelse og bønn. Mange har vitnesbyrd om å oppleve Guds nærhet på en spesiell måte gjennom faste, og for mange er faste blitt en stor glede og rikdom i kristenlivet.

Faste er en tid for å komme innfor Guds ansikt og å lytte inn hans stemme midt i hverdagens larm, og ved å legge ned vårt behov for mat sier vi med våre handlinger at vårt behov for Ham er større enn alle andre behov.

Å si nei til egne ønsker og «cravings» er og en disiplinerende øvelse, som øver selvkontroll og påfører kjøttet vårt noen sårt tiltrengte nederlag.

Tekstene som følger kirkeårets fasteperiode handler i stor grad om utholdenhet, åndskamp og styrke. Faste er et våpen i den åndelige verden, og et bønnespråk som gjennom bibelens tekster viser seg å ha stor styrke.

Det er mange grunner til å faste, og i dette bibelstudiet vil jeg komme innom flere av dem, men hovedfokuset vil være at faste er en gudgitt praksis for å ydmyke oss fremfor Gud.

YDMYKHET. Gud står den stolte imot. Er det en ting bibelen slår fast gang på gang, så er det at stolthet er en fiende, mens ydmykhet er en vei til Guds hjerte.

Stolthet var den første synden i universet, og var grunnen til at Lucifer ble kastet ut av Guds nærvær i himmelen.

Stolthet er den største barrieren mot fellesskapet med Gud, allikevel er det så lett at bevisst ubevisst stolthet tar plass i hjertene våre.

Som en hjelp på veien har Gud gitt oss fasten.

Her er noen skriftsteder om stolthet og ydmykhet:

Luk 14. 10-11: Nei, når du er buden et sted, skal du ta plass nederst ved bordet, så verten kan komme og si til deg: «Venn, sett deg høyere opp!» Da blir du hedret i alle gjestenes påsyn. For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Jakob 4. 10: Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.
1. Pet 5: 5-6: For «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde».

Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når den tid kommer. Gud står de stolte imot.

Fordi Gud står de stolte imot, er det umulig å komme innfor Gud i stolthet. Gjennom hele den bibelske historien er faste en av medisinene mot stolthet. I Salme 35: 13 skriver David at han ydmyket sin sjel i faste.

Gjennom faste så temmer vi sjelen og gir slipp på arroganse.

Å ydmyke oss handler om å bøye seg ned for Gud å legge vårt liv og våre omstendigheter i hans hender. Her er noen eksempler fra bibelen på hvordan man i personlig og felles faste, legger ned sitt eget for å gi Gud og hans vilje forkjørsrett.

FORSONING. Yom Kippur (forsoningsdagen) er fortsatt jødenes helligste dag. På denne dagen ble det årlige offeret båret frem for Herren, til forsoning for hele folket.

Folket nådde ikke selv opp med sitt strev og gode gjerninger. På grunn av deres synd, svakhet og tilkortkommenhet var det nødvendig med et offer.

Den enkelte gjorde ikke selv dette offeret, men for å ta i mot velsignelsen fra offeret som ble gjort skulle de ydmyke seg og la seg bli renset i faste:

Lev. 16. 29-31: «Dette skal være en evig lov for dere: Den tiende dagen i den sjuende måneden skal dere faste og ikke gjøre noe slags arbeid, verken den som er født og fostret i landet, eller innflytteren som bor iblant dere. 30 For den dagen skal det gjøres soning for dere, og dere skal renses for alle deres synder, så dere blir rene for Herren. 31 En høyhellig sabbat skal dere holde, og da skal dere faste. Det er en evig lov.»

BESKYTTELSE: Israelittene skal ut av eksil, og ut av Babylon. Esra er satt til å lede en av disse gruppene ut i frihet. På den farefulle ferden faster de for en trygg reise der Gud forsørger dem med det de trenger.

Esra 8: 21-22: Der ved Ahava-elven lyste jeg ut en faste. Vi skulle ydmyke oss for vår Gud og be om en god reise for oss selv og barna våre og for alt det vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om stridsmenn og hestfolk til å hjelpe oss mot fiender på veien. Vi hadde jo sagt til ham at vår Gud holder sin hånd over alle som søker ham.

OMVENDELSE. Akab var en ond og ugudelig konge, som ledet Israelittene ut i avgudsdyrkelse. Profeten Elia blir sendt til ham med domsord fra Gud. Men gjennom faste og anger blir Akab spart.

1. Kong 21:25-29: «Det har aldri vært en slik konge som Akab. Han solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel lokket ham til det. Aller verst bar han seg at da han gav seg til å følge avgudene, helt og fullt som amorittene hadde gjort, de som Herren drev bort for israelittene.

Da Akab hørte det Elia sa, flerret han klærne sine, bandt strieplagg om kroppen og fastet. Han sov i strieplaggene og gikk stille omkring. Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe, og det lød så:«Har du sett at Akab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans tid.

Akkurat det samme ser vi når folket i Ninive omvender seg, etter at Jona har talt til dem. (Jona 3: 5-10)  

FORBØNN. I Esters bok leser vi om hvordan planer ble lagt for å utrydde alle jøder i Perserriket. Perserriket bestod av 107 regioner og strakte seg over et enormt område fra India til Etiopia. Mest sannsynlig ville alle jøder bli drept om dette forsøket hadde lyktes. Mordekai kler seg i sekk og strie, og gjennom bønn og faste er han med å avverge denne katastrofen.

Ester 4.15-17: «Da sa Ester at de skulle gi Mordekai dette svaret: Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så dere verken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte. Og så vil jeg gå inn til kongen, enda det ikke stemmer med loven. Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme. Mordekai gikk bort og gjorde alt det som Ester hadde pålagt ham.»

TIL INDRE STYRKE. Ofte understreker Paulus i sine brev at han fastet for å styrke sitt indre menneske, og har det som en naturlig del av sitt kristne liv. Det første han gjør etter å ha møtt Gud i Damaskus er å faste. Dette fortsetter han med, og flere steder kan det se ut til at han skriver om dette for å understreke sin egen integritet og overgivelse til Guds kall.

2. Kor 11.27: «Jeg har arbeidet og slitt, ofte våket, lidd sult og tørst, ofte fastet og har manglet klær i kulden.»

KALL. I Apostlenes gjerninger kan vi lese hvordan evangeliet stadig når nye områder. Det var ikke først og fremst gode strategier som lå til grunn, men Guds utvelgelse. I kapittel 13 kaller Gud Paulus og Barnabas til tidendens første misjonsreise.

Dette kallet kommer mens folket var i bønn og tilbedelse:

Apg 13: 2-4: «En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgave jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de sine hender på dem og lot dem reise. Da de nå var blitt sendt ut av Den Hellige Ånd, drog de til Seleukia, og derfra seilte de til Kypros.»

Når nye menigheter ble plantet og menighetene trengte lederskap, skjedde også utvelgelsen av eldste gjennom bønn og faste.

Apg. 14,23. «I hver menighet valgte de ut eldste for dem; og under bønn og faste overgav de dem til den Herre de trodde på.»

FORBØNN. En av de mest kjente bibeltekstene om forbønn leser vi om i

2. Krønikebok kapittel 7. Det står ikke her eksplisitt om faste, men det er stor grunn til å tro at faste er en del av forbønnen på grunn av ordlyden «ydmyker seg og ber», da faste, som vi har sett, var et synlig uttrykk for å ydmyke seg foran Gud.  
2. Krøn. 7: 14: «Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land.»

Som kirke ønsker vi å holde hjertene varme og fokuset klart, og fasten er en kristen praksis som er skreddersydd for dette. Om du aldri har fastet før, eller om du er en ringrev i gamet så utfordrer jeg deg til å bli med i Kollektivets felles faste fra 8. til 22. januar.